Thorbjørn Sørensen

Thorbjørn Sørensen (f.1961) har siden han gikk ut fra Kunstakademiet i Oslo i 1991 arbeidet med ulike retninger innenfor maleriet, eksempelvis fotorealistiske landskapsbilder, akvareller av fugler og abstrakte stripebilder. Det er særlig de geometrisk abstrakte maleriene som minner om dartblinker eller fargesprakende strekkoder som han har vært kjent for i en lang periode.

Sett i en malerisk tradisjon er Sørensen en form for rebell i norsk kunstliv– det er han også sett i lys av sin egen kunstsamtid. På samme måte som Mari Slaattelid er han er utdannet og utøvende maler i en tid hvor konseptuelle tendenser og et vell av kunstneriske teknikker og språk råder. Ved å insistere på maleriets visuelle språk skriver han seg inn i en lang og tilsynelatende ubrutt tradisjon i kunsthistorien, men ikke uten å skape forstyrrelser. Det er mulig å finne historiske referanser til både konstruktivisme og minimalisme i malerienes reduserte uttrykk, men det ser ut til at Sørensen takler abstraksjonens pretensiøse historie og metafysiske ballast med befriende humor og distanse. En holdning han har til felles med blant annet Gerhard Richter.

Det utstilte verket Pluss (1999) reiser nemlig spørsmålet om hvorvidt maleri i det hele tatt kan karakteriseres som utgangspunkt her. Maleriet ser tvert imot ut som en industrielt fremstilt, perfekt overflate – et produkt. Lerretet er delt inn i vertikale striper, og valget av lekre pasteller i kombinasjon med mer gnistrende farger skaper klare assosiasjoner til tapet, tekstiltrykk eller klesdesign (f.eks Paul Smith eller Sonia Rykiel).

Tross referansen til masseproduksjonens teknikker, dukker det overraskende allikevel opp maleriske kvaliteter i Sørensens stripebilder. Maleriene hans har en særegen evne til å invitere til langvarige synsopplevelser. De rette stripene og fargene har en optisk effekt som skaper illusjon av liv og bevegelse, og det som ved første øyekast ser ut som et regelmessig mønster viser seg og ikke innholde verken regelmessighet eller symmetri. Verket Pluss har en horisontal retning som oppfordrer til en intellektuell "lesning" fra venstre til høyre, og etter hvert kan man oppleve at linjene pulserer og begynner å pendle. Bildene til Sørensen besitter en selvstendig og kompleks bevegelse som gir dem en følelse av å være både kjente og fremmede - både tapetmønster og ren abstrakt kunst. Begge disse kvalitetene forsterkes gjennom kunstnerens presise airbrush-teknikk, hvor malingen trenger inn og smelter sammen med lerretet på en annen måte enn om fargen skulle ha vært påført med pensel på tradisjonelt vis.

Resultatet er tilnærmet perfekte etterligninger av readymades – det være seg fotografier eller tapeter, og er et gjennomgående tema i Sørensens kunst. I god Duchamp-ånd finnes det ingen frykt hos kunstneren for å la maleriet grense tett opp til andre områder, og stille spørsmål ved hva som kan passere som kunst. Det er opp til betrakteren å åpne øynene, se seg omkring og fullbyrde skapelsen av verk som dette.

GÅ