Peter Blake

Peter Blake (f. 1932) er en typisk representant for 1950- og -60-tallets pionergenerasjon i 
britisk popkunst. Han markerte seg tidlig med særegne kollasjer hvor motivene var hentet fra de mest ulike kilder. Helt fra ung alder lot han seg inspirere av alt fra folkekunst til pubskilt, tegneseriefigurer og Hollywoodstjerner.


Gjennom hele sin karriere har Blake returnert til de samme figurene. Elvis, Tarzan og Robin Hood, tre ikoniske figurer fra amerikansk og britisk underholdningsindustri, opptrer gjentatte ganger i hans bilder. Maleriet Tarzan, Jane, Boy and Cheetah (1966-75) kretser rundt fantasiheltens familie. Dette er ikke en kollasj, men et rent maleri som riktignok har flere kollasjliknende elementer. Mikke-Mus-tallerkenen på hyllen kunne for eksempel like godt vært klippet inn i bildet. Det samme kan vi si om svart-hvitt fotografiet som forestiller Johnny Weissmuller, Hollywoods legendariske Tarzan. Alt sammen eksisterer bare som maleri, og dermed blir alle personene like oppdiktet, og miljøet som er skildret blir et sammensurium av kunstighet. Det borgerlige miljøet oppleves som en underlig kulisse for den særegne familien. Figurene opptrer stivt oppstilt som foran et kamera, eller hensunket i betraktninger over egen kroppslighet. Det er noe foruroligende over mangelen på interaksjon og det at personene tilsynelatende befinner seg i ulike bevissthetstilstander. De ulike malemåtene som er benyttet, det strengt fotografiske opp mot de mer utpenslede, større penselstrøkene gjør sitt til at bildet oppleves å romme flere fortellinger.

Blake tilhører samme generasjon som den noe yngre David Hockney, Patrick Caulfield og Richard Hamilton. Sistnevntes verk Just What Is It that Makes Today's Homes So Different, So Appealing? (1956), som ble laget til utstillingen ’This is Tomorrow’ blir ofte omtalt som det aller første popkunstverk. Parallelt med at Hamilton laget sitt kjente verk utarbeidet Blake sine særegne kollasjer hvor han blandet sammen elementer fra høy- og lavkultur og gjerne lot seg inspirere av de samtidige amerikanske kunstnerne Robert Rauschenberg og Jasper Johns. Flere av deres malerier har fungert som inspirasjon for Blakes kollasjer. I motsetning til Andy Warhol, som introduserte masseproduksjonens teknikker i sine verk, har Blake i stor grad holdt seg til kollasjen og maleriet som uttrykksform. Enkelte hevder at Blakes bilder skiller seg fra den amerikanske popkunsten fordi de i større grad rommer ironi og spill med flere betydningsnivåer.


Og mens denne debatten går sin gang, kan det slås fast at Blake hele sitt liv har vært interessert i musikk og har ønsket å lage bilder som kunne være like populære som den samtidige popmusikken. Forbindelsen mellom Blakes kunst og popmusikken eksisterer på ulike nivåer, og i visse miljøer er han først og fremst kjent for å ha laget plateomslaget til Beatles’ album ’Stg. Pepper’s Lonely Hart Club Band’ i 1967. Senere har han også laget platecover til flere kjente artister samtidig som han i senere tid har konsentrert seg om å lage malerier i store formater.



HBU