Paul McCarthy

Paul McCarthy (f. 1945) regnes for å være en av de mest innflytelsesrike kunstnerne i dag. Fra sin base i Los Angeles arbeider han innenfor både video, skulptur og installasjon, og hans karakteristiske uttrykk avslører en fascinasjon for det groteske og surrealistiske. 

I tidlige arbeider forsøkte McCarthy å overkomme begrensningene i maleriet ved å bruke kroppen som pensel eller lerret, senere innlemmet han kroppsvæsker eller  flytende mat som erstatning for maling. Hans kunstneriske gjennombrudd kom i 1972 med performancen Painting Face Down, der kunstneren ålte seg langs gulvet og laget en lang hvit linje med kroppen. Verket var en ironisk kommentar til franskmannen Yves Kleins kroppsmalerier – Anthropometries –  fra 1960-årene.

I McCarthys performance-videoer blir visse former for sosial oppførsel latterliggjort ved at kunstneren anvender en ytterst satirisk fremstilling. Hans rollefigurer har blant annet utspring i amerikansk underholdningsindustri, med barneprogrammer og fjernsynskjøkken som viktige inspirasjonskilder. Man sammenlikner gjerne arbeidene hans med fabelsjangeren, selv om inspirasjonen ofte kommer fra platte hverdagslige aktiviteter. Samtidig som McCarthy finner inspirasjon i populærkulturelle sjangere og trivielle hverdagshendelser, lar han seg også influere av tidligere performancekunst, ikke minst happeningens grunnlegger, Allan Kaprow. 



McCarthys produksjon har ofte en svært tydelig undertone av sex og vold, men av symbolsk karakter. Volden er "tegneserieaktig", og som regel rettet mot døde ting. I det utstilte verket Rocky (1976), retter kunstneren de voldelige handlingene mot sin egen kropp. Videoen hører med blant McCarthys tidligste arbeider, og viser den nakne kunstneren i en intens og høylytt boksekamp med seg selv. Foruten de åpenbare humoristiske forbindelsene til de kjente amerikanske filmene ved samme navn, henspiller verket på myten om kunstnerens indre strid. McCarthy er kjent for å utfordre vår opplevelse av det ekle og avskyelige, og benytter gjerne sjokolade, ketchup, majones og lignende for å gi inntrykk av blod og kroppsvæsker. Mot slutten av filmen har kunstneren utkonkurrert seg selv, og faller utmattet om i utkanten av bildet. McCarthys performancer har blitt oppfattet som både tåpelige og naive, og vi kan være enige i at flere av hans handlinger kan virke avstumpet. Overspillet skaper en burlesk atmosfære, gjennom at alt er overdrevent løssluppent og grovkornet, men aldri uten en kritisk brodd.

Siden 1990-tallet har hans praksis vært dominert av skulpturer, da gjerne monumentale oppblåsbare, slik som Blockhead og Daddies Bighead (2003). Disse skulpturene er løselig basert på den kjente barnefiguren Pinocchio og Disneyfigurer. Igjen ser vi hvordan McCarthy tar utgangspunkt i den populærkulturelle fabelens univers for å skape humoristiske, men og ubehagelige situasjoner som imiterer og kommenterer menneskelig kommunikasjon og samhandling.

BL