Matias Faldbakken

Matias Faldbakken (f. 1973) er en av de unge norske kunstnerne som har fått mest oppmerksomhet internasjonalt. Verkene hans har en ikke-spektakulær estetikk som grunner i hans insistering på negativitet. Denne insisteringen kommer til uttrykk gjennom ulike medier som maleri, video, installasjoner, graffiti og skulptur. Kunstneren skriver selv: "The eskimos have two hundred ways to say snow. I have three million ways to say no." Faldbakken er også aktiv som forfatter og i billedkunsten sin refererer han ofte til litteratur, mens det i de litterære verkene stadig refereres til billedkunst. Flere av de visuelle arbeidene hans approprierer estetikken til de tidlige konseptkunstnerne fra 60- og 70-tallet og Faldbakken har ofte blitt omtalt som en nykonseptualist, sammen med blant andre Gardar Eide Einarsson. I den senere tid har han også begynt å appropriere de abstrakte ekspresjonistene fra 50-tallet.

Faldbakkens visuelle kunst inneholder et aspekt av tekstualitet som gjør at betrakteren aktivt må engasjere seg som leser. Svært ofte gjør materialbruken eller den generelle presentasjonen teksten vanskelig tilgjenglige, noe som igjen utsetter en umiddelbar forståelse.
Dette er en fremgangsmåte som åpner for et mangfold av tolkninger. Untitled (canvas #17) (2008) er et godt eksempel på et slikt arbeid. Verket består av teipbiter festet på et lerret som til sammen utgjør en slags blanding av en abstraksjon og et ord.


Mens lerretet utgjør et viktig element i det nevnte arbeidet, er det andre arbeidet som presenteres i utstillingen printet på tynt papir og limt direkte på veggen. Teknikken kan minne om måten reklameplakater blir klistret opp rundt om i byen; resultatet blir ofte litt ujevnt på grunn av det tynne papiret og det sterke limet. Reklameplakater henger ofte på lett synlige steder, mens dette verket slik det nå er utstilt, er festet på baksiden av en vegg, et sted hvor museet vanligvis ikke henger opp kunstverk. Verkets tittel, Newspaper Ad #17 (2008), refererer til materialet kunstneren har tatt utgangspunkt i og presentasjonen skaper her en interessant forbindelse til det tematiske innholdet i verket. 


Dette er en strategi Faldbakken benytter seg bevisst av. I realiteten gir han gjennom sitt verk varig liv til en avisreklame som gjerne betraktes som et tilleggsprodukt til avisen, et nødvendig onde, verdiløst etter den første, umiddelbare konsumpsjonen. Men avisreklamen blir først bearbeidet slik at den fremstår som fullstendig tømt for mening. Ikke bare har den blitt berøvet sin tilknytning til virkeligheten, den er også beskåret og blåst opp til gigantiske proporsjoner. Det som står igjen er en ren abstraksjon. Bildets tittel åpner imidlertid for å oppdage tegn som kan avsløre sammenhengen; rasteret i bildet kommer fram og avisens bakside skinner igjennom med uleselige bokstaver. Deler av bokstaver og ord kan tydes uten at de gir noen definitiv mening, og svarte linjer som opprinnelig har avgrenset reklamen fra avisartikler skjærer gjennom bildet. Det blir tydelig at bildet er tatt ut av en større helhet.

Verket er en del av en serie som først ble vist på utstillingen 'Nothing Doing' på galleriet Standard (Oslo). Med denne utstillingstittelen henviser Faldbakken til sin egen tilnærming til kunst som preges av en slags halvhjertet fremgangsmåte hvor det tilsynelatende ikke brukes mer energi enn strengt nødvendig. Selv påpeker han at denne fremgangsmåten er en uakseptabel holdning ellers i samfunnet, og at museet er: "…the only institution that allows you to work in such a manner. I cannot imagine any other place where such a practice would be possible and even appreciated."

GAF