Eduardo Arroyo

Den spanske kunstneren Eduardo Arroyos (f.1937) narrative bilder kan sies å være påvirket av hans journalistiske utdannelse og evige samfunns- og politiske interesse. I 1959 forlot han et Spania herjet av Franco-regimet, som han aldri har sluttet å kritisere, og flyttet til Paris hvor han begynte å male. Autodidakten Arroyo slutter seg til kunstnere som står i opposisjon til fransk abstrakt maleri.

Hans fortellerlyst og evnen til å oversette den til bilder knytter ham til bevegelser som narrativ figurasjon, ny figurasjon og popkunst (se Andy Warhol). Hans motiver stammer fra nyhets- og reklameverdenen, og tar for seg kjente personer og politiske begivenheter. Arroyos bilder er preget av hans personlige engasjement. De kritiserer for eksempel diktatoriske regimer (gjennom satiriske portretter av Franco, Mussolini og Hitler) og den katolske kirkens makt. Arroyos syn på samtidens kunstscene vises i ironiske portretter av kjente kunstnere som Marcel Duchamp, Salvador Dalí og Joan Miró.

På samme måte som Gerhard Richter bruker Arroyo ofte fotografi som utgangspunkt for sine bilder. Ofte blir disse omformet, noen detaljer blir forandret eller tilføyd. Rent stilistisk har figurene hans tegneserieaktig preg med klart definerte konturer. Fraværet av romdybde og forflating av perspektivet er også karakteristiske kjennetegn.

Oljemaleriet Gilles Aillaud Looking at Reality through a Hole Next to an Indifferent Colleague (1973) er også basert på et fotografi. I dette tilfellet er det Henri Cartier-Bressons bilde The Spectator-Voyeurs – Brussels (1932). Cartier-Bressons svart-hvitt fotografi viser to menn som står ved et stoffgjerde med ryggen til oss. Mennene er avbildet mens de prøver, gjennom hull i et gjerdet, å få med seg et idrettsarrangement på andre siden.

Arroyos maleri er ikke en trofast kopi av fotografiet. Han bruker fotografiet som råmateriale for å fortelle sin egen historie. Motivet kan tolkes som en metafor for striden mellom det figurative og det abstrakte maleriet. Arroyo deltok på den tiden aktivt i striden som forkjemper for figurativt maleri. Selve det beige stoffgjerdet, som utgjør nesten hele bildets bakgrunn, kan tolkes som et tomt lerret, billedkunstneres essensielle arbeidsmateriale. Mennene foran det kan i så tilfelle representere kunstnerne som står på hver sin side i denne konflikten.

Én av figurene, mannen som står i bakgrunnen, personifiserer Arroyos gode venn og samarbeidspartner, den franske kunstneren Gilles Aillaud. Aillaud, selv representant for figurasjonen, kledd i en hvit lang frakk (malerkjortel?) står nær gjerdet og ser ut til å se gjennom et antatt hull i det. Ifølge den ironiske tittelen ser Aillaud på virkeligheten. Hva tror vi han ser der?

Aillauds sidemann, av Arroyo sarkastisk omtalt som "en likegyldig kollega", kan antas å representere abstraksjonsforsvarerne. Han er kledd i en elegant brun jakke og grå hatt. Mannens ansikt er fjernet og tomrommet etter det er fylt med små uregelmessige fargeklatter i forskjellige farger. Kontrasten mellom den realistisk fremstilte kroppen og den abstrakte delen er uventet og nesten sjokkerende.

Betrakteren er stilt foran en scene der to billedkunstnere inntar sin plass foran et lerret. Arroyo antyder hvem han anser som den virkelige kunstneren. Vi betraktere kan enten velge én side, eller bare nyte Arroyos satiriske fortelling oversatt til metaforisk billedspråk.

PT