Dan Colen

Den unge kunstneren Dan Colen (f. 1979) tilhører New Yorks "downtown"-kunstmiljø – den såkalte "The Bowery School" - bestående av blant annet Nate Lowman, Terence Koh, Ryan McGinley og nylig avdøde Dash Snow, som ofte omtales som de nye superstjernene i kunstverdenen. Denne nye generasjonen kunstnere bærer uten tvil pop- og appropriasjonkunstens arv og idealer fra blant andre Andy Warhol og Richard Prince videre. Samtidig er de barn av nåtidens amerikanske samfunn på godt og vondt, og de omrokkerer kontinuerlig de visuelle tegnene de støter på.

Basert på massemedia, opplevelser fra samtidens omgivelser og et subkulturelt språk, søker Dan Colen gjennom sin personlige "remix" å løfte frem det vakre og magiske som finnes i det undervurderte og alminnelige. Hans kunstneriske produksjon favner både foto, maleri og skulptur, og består blant annet av malerier basert på tyggegummi eller Disney-motiver, samt malte skulpturer med utgangspunkt i lavkulturelle referanser, grafitti-inspirerte tekstmalerier, og større installasjoner med performative innslag.

Blant hans mest kjente verk er en serie med monolittiske skulpturer som ser ut til å være hentet inn fra urbane strøk, men som i virkeligheten er falske kampesteiner av pappmaché dekket med graffiti og realistiske etterligninger av tyggegummi og dueskitt. Inspirasjonen hentet han, ifølge ham selv, blant annet fra Jim Morrisons grav i Paris, og alle sporene som settes igjen på slike steder som samler ungdom. Kampesteinene handler om møtet mellom den banaliteten og tankeløsheten som preger amerikansk ungdomskultur og en monumentalitet som disse store skulpturene utstråler.

Etterhvert begynte Colen også å male fuglebæsj-etterligningner på lerreter. Han har laget serier på så mange som 62 lerreter i varierende størrelser hvor han har "klasket" maling på overflaten på forskjellige måter. Utført i kraftig impasto i råttengrønne og hvite nyanser kan disse bildene sies å være like mye performance som maleri. Noen av dem ser ut som de kunne vært en Pollock, men man kan også som kunstneren more seg over den hypotetiske tanken om at maleriene er et resultat av at duer har utført selve handlingen, og ikke kunstneren.  

Det utstilte maleriet Miracle on 34th Street (2008)* spiller videre på det monumentale formatet fra skulpturene og det ambivalente forholdet mellom å være intelligent og dum. Dette verket er unikt i sin gedigne størrelse, og spiller på arven fra den amerikanske abstraksjonens storhet og sublimitet. Det er utført i samme ånd og med samme teknikk som de øvrige mindre formatene. For øvrig er dette det eneste av fuglebæsj-maleriene som har fått tittel.

Tittelen er hentet fra filmkultklassikeren ved samme navn, som første gang ble spilt inn i 1947, hvor handlingen er lagt til New York og dreier seg om hvorvidt kjøpesenteret Macy’s julenisse er virkelig eller ikke. Referansen er med på å underbygge kunstnerens interesse for å lage alt så dumt som mulig, og viser til hvordan vår samtid intellektualiserer dyrkingen av den kollektive dumskapen ved blant annet å gi kultstatus til dårlige filmer. Dan Colen har gitt mange av sine tyggegummimalerier lignende titler, samt produsert rene tekstmalerier hvor han utnytter amerikansk "slang" og popkulturelle referanser, ikke ulikt Christopher Wool.

GÅ

* Verket henger nå i Dan Colen's utstilling 'Peanuts' på museet.