Cindy Sherman

Cindy Sherman (f. 1954) er en amerikansk fotograf som fikk sitt gjennombrudd med billedserien Untitled Filmstills (1977-1980). I 69 fotografier lever hun ut b-filmens klisjeer i en serie iscenesatte selvportretter. Shermans identitet går i oppløsning i disse udefinerte filmrollene, og selvportrettsjangeren blir satt i tvil. Hennes generasjon kunstnere er ofte referert til som The Pictures Generation, en gruppe som blant andre Richard Prince, også utstilt i Rotasjoner #2, assosieres til.  Nøkkelmotivet til The Pictures Generation var etterkrigstidens Amerika sett gjennom konsumerkulturen og massemedias blikk. Håp og definerte forbilder var erstattet med oppløsning og tvil. I postmodernismens språk er alt oppe til vurdering, også kunstens teknikk, motiv og teori. Konseptet fremstår som det viktigste elementet.

Utstilt i Rotasjoner #2 finner vi verket Untitled # 87. Dette er ett av ti bilder i Centerfold Series (1981), et bestillingsverk fra kunstmagasinet Artforum som aldri ble trykket i bladet. Serien viser fotografier av ulike kvinneskikkelser. De er alle posert, iscenesatt og fotografert av Sherman selv. Billedformatet tar utgangspunkt i Playboy Magazines midtsidepike, hvor bildet av nakenmodellen ligger spredt over to sider med sømmen i midten. I Untitled # 87 ligger Sherman på gulvet med et oransje teppe i armene. Hun ser ung og androgyn ut. Det horisontale formatet og bildets nær menneskestørrelse konfronterer, men blikket til kvinnen møter ikke vårt. Dramatisk scenelys forsterker den ambivalente stemningen. Har noe skjedd? Ved å problematisere midtsideformatet klarer Sherman å gi ny mening til et fenomen der kvinnekroppen har blitt seksualisert. Hun leker og fyller rommet med andre ideer om kjønn og identitet. Heller enn et avklart svar på hvordan kvinnerollen skal være, møter vi en polyfoni av stemmer. Siden kunstneren både kontrollerer miljøet og poserer i dette udefinerte landskapet, inntar hun både subjekt- og objektposisjon.

Sherman er ikke den eneste kunstneren i denne utstillingen som stiller spørsmål om kjønn, populærkulturelle stereotypier og identitet. Paul McCarthys video Rocky (1976) viser kunstneren naken, kun iført bokseutstyr og maske. McCarthys karakter går til angrep på seg selv i en slags destruktiv, autoerotisk kamp. Vi ser ham et privat miljø, sårbar og tilsølt. Det kan minne om settingen til en pornografisk hjemmevideo. Figuren står i sterk kontrast til den maskuline filmhelten Rocky Balboa, som tittelen henspiller på. I likhet med Sherman iscenesetter McCarthy seg selv i kunstverket, og han låner fra feministisk kunst og Hollywoodproduksjoner i sin kroppsorienterte performance. I McCarthys tragiske bokser- møter vi på samme måte som i Shermans ambivalente pinup-skikkelse en fremmed, en ny figur som oppstår i en kombinasjon av kjente elementer.

MRF