Bjørn-Sigurd Tufta

Bjørn-Sigurd Tufta (f. 1956) er en markant skikkelse i norsk malekunst. Som flere i sin generasjon har han utvist en dyp fascinasjon for naturen og landskapstradisjonen, og Tufta har i mer enn to tiår utviklet et vestnorsk naturmaleri med utgangspunkt i modernismens forenklede billedspråk i kombinasjon med postmodernismens konseptuelle grep. Han hadde sitt gjennombrudd på 80-tallet, et tiår preget av mange internasjonale debatter om maleriets muligheter for videre eksistens. Dette var en tid hvor begreper som appropriasjon, konsept, adapsjon og dekonstruksjon ble tatt i bruk av kunstverden for alvor, og hvor malere som blant annet Gerhard Richter og Sigmar Polke ledet an i arbeidet med å fornye malekunsten.

Tufta var nok ikke upåvirket av de internasjonale diskusjonene, men her hjemme ble han først mottatt som en ren modernist og plassert i en norsk maletradisjon med referanser til vestlandsmaleren Olav Strømme. Det informelle maleriet, og kunstnere som Pierre Soulages og Antonio Tàpies, har også blitt knyttet opp mot Tufta. I tillegg har motivene hans blitt belyst via romantikkens sublime naturskildringer, noe han selv har vært med å understreke ved å etablere den tyske senromantikeren Arnold Böcklins verk Toteninsel nærmest som et emblem i mange arbeider. Men det er ikke det ytre landskap som formidles. Tufta har trofast utforsket naturen gjennom økonomiske formale virkemidler, overflatens ulike muligheter gjennom oppbygging av struktur og lysets virkninger kombinert med fargenes mørke tyngde. Alle disse elementene sammenfattes i hans indirekte naturgjengivelser.

Det utstilte maleriet 12 Paysage  x 4 (1996-97) viser en mørk, nesten sanselig dyster, men også vakker monokromatisk billedflate. Astrup Fearnley Samlingen har ytterligere to verk med samme tittel fra denne serien som ble vist første gang på utstillingen "Porta Sacra" hos Galleri K i 1997. Ordet Paysage i tittelen relateres til fransk formatstandard, og betegner et liggende format (landskap). Tilsvarende opererer fransk terminologi med standardiserte nature mort og figure formater. 12 Paysage angir et bestemt format med de spesifikke målene 92 x 122 cm. Dette ble utgangspunktet for en serie monokrome landskap satt sammen av fire mindre oppspente lerreter – 12 Paysage x 4. Tufta hadde et lengre opphold i Paris da disse bildene ble til, og lot seg åpenbart inspirere av fransk kultur- og historietradisjon som han innlemmet som en konseptuell referanse inn i sin maleriske diskurs.

Det utstilte maleriet belyser på en utmerket måte Tuftas fascinasjon med å bearbeide flaten, og de tunge og knudrete overflatene representerer en maksimalisme i et minimalistisk formspråk. På den firedelte lerretsoverflaten er oljemalingen påført i tykke lag, maling er skrapt vekk, deretter er nye lag blitt lagt på. Det gir bildet spennende sjatteringer og relieffvirkninger i overflaten. Selv om bildet er mørkt, er det som om det besitter et indre lys som søker å trenge gjennom fra den mørke overflaten. Maleriet kan oppfattes som Tuftas abstraherte tanker rundt naturens iboende form, uttrykk og inntrykk, og det er en kontemplativ, nesten religiøs dimensjon ved Tuftas verk som går igjen i hans inderlige dialog med maleriets historie.

GÅ