Andy Warhol

Andy Warhol (1928-1987) er en av vår tids mest profilerte og betydningsfulle kunstnere. Hans suppebokser, colaflasker og Marilyn Monroe-malerier er kjent over hele verden og hans betydning for utviklingen av den moderne kunsten kan vanskelig overvurderes. Da Warhol malte sine første bilder på slutten av 1950-tallet, hadde han allerede oppnådd stor suksess som reklametegner. De første kunstverkene viser også til en bevissthet om reklamens makt. Ganske tidlig utviklet han den spesielle silketrykkteknikken som skulle gjøre det mulig å etterape masseproduksjonens mekanikk. Ved å trykke motivet, gjerne hentet fra eksisterende fotografisk materiale, direkte på lerretet, reduserte Warhol kunstnerens egen tilstedeværelse i bildet. På den måten kunne maleriene hans fungere som nøytrale speilinger av samfunnet uavhengig av kunstnerens hånd, meninger og synspunkter.

Parallelt med Warhols interesse for overfladiske filmstjerner og colaflasker ser vi at han helt fra begynnelsen av 1960-tallet interesserer seg for de mørkere sidene ved det amerikanske samfunnet. I Disaster-serien tar han utgangspunkt i avisbilder av ulykker og død, og i Race Riots viser han verden de rasistiske reaksjonene til bevæpnet politi som slo ned fargede opprørere. Det har vært diskutert hvorvidt disse bildene er et uttrykk for Warhols politiske syn, eller om de kan leses som en nøytral skildring av fenomener i samfunnet.

I så måte er verket Big Electric Chair (1967) interessant. Bildet av den elektriske stolen er basert på et fotografi som antas å være tatt i henrettelsesrommet i Sing Sing-fengselet i New York. Det var her New York City States to siste henrettelser ble utført i 1963. Gjennomføringen av dødsdommene førte til sterke reaksjoner i media. Samme år laget Warhol sine første bilder av den elektriske stolen. Fire år senere gikk han tilbake til motivet og produserte flere lerreter i større format basert på det samme fotografiet.

Warhol opphøyer det fatale møbelet til selve inkarnasjonen av dødsstraff, og gjør den samtidig til et tvetydig symbol på amerikansk rettsikkerhet og autoritet. Han utleverer den lovlige dødsstraffen i all sin grusomhet. Samtidig er bildet av den spesielle stolen nesten skremmende estetisk.

Bildet er laget som et bearbeidet silketrykk, og denne teknikken kan tolkes som en kommentar til hvordan det moderne TV-mediet mot slutten av 1960-tallet hadde begynt å overøse mennesker med katastrofebilder i deres egen stue. Warhol var opptatt av hvordan denne gjentakelsen av grusomme scener til slutt ville tømme bildet for mening. Allerede på 1960-tallet var man opptatt av faren for at denne stadige flommen av inntrykk ville gjøre mennesket følelsesmessig avstumpet. Dette engasjementet står i kontrast til det kjente bildet av Warhol, som en som omfavnet likegyldigheten. Uansett er det vanskelig å se på Big Electric Chair uten å la seg berøre av den kalkulerte grusomheten som den elektriske stolen utstråler.



Andy Warhol har hatt og har fremdeles en stor innflytelse på yngre kunstnere. I denne utstillingen kan vi peke på forbindelsen til appropriasjonskunstnere som Jeff Koons og Richard Prince. Men også yngre kunstnerne, som Mike Bouchet, Dan Colen, Lizzi Bougatsos, Ida Ekblad og flere med dem, er tydelig inspirert av Warhol.

HBU